Det er lov å kjenne på at det er tungt

Det å være pårørende kan være noe av det fineste vi gjør for mennesker vi er glad i. Men det kan også være krevende på en måte som få snakker høyt om.

Mange pårørende lever over lang tid med bekymringer, dårlig samvittighet og følelsen av aldri helt å strekke til. Man prøver å være tilgjengelig hele tiden – samtidig som man skal håndtere jobb, familie, økonomi og sitt eget liv.

Og midt oppi dette kommer ofte de vanskelige avgjørelsene.

Skal mamma fortsatt bo hjemme alene?Bør pappa få mer hjelp?Er det på tide å involvere andre?Hva gjør man når den man er glad i sier nei til hjelp – men man samtidig ser at ting begynner å bli vanskelig?

Det finnes sjelden enkle svar.

Mange pårørende beskriver også en følelse av å stå ganske alene i situasjonen. Man ønsker å gjøre det rette, men føler seg ofte usikker og maktesløs. Kanskje får man dårlig samvittighet fordi man ikke rekker å være der nok. Kanskje kjenner man på stress fordi telefonen alltid ligger klar dersom noe skulle skje.

Da er det viktig å huske én ting:

Det er lov å ta vare på seg selv også.

Det betyr ikke at man bryr seg mindre.Tvert imot.

For å kunne være en god støtte over tid, trenger man også pauser, avlastning og tryggheten i at man ikke står alene om alt ansvaret.

Noen ganger handler løsningen ikke om store tiltak.Men om små ting som kan gjøre hverdagen litt lettere:

• at noen kan stikke innom når du ikke har mulighet

• at noen kan hjelpe med praktiske ting

• at den du er glad i får litt sosial kontakt i hverdagen

• eller at du som pårørende bare får en bekreftelse på at alt er i orden

Det å dele litt av ansvaret kan være en stor lettelse.

Hos Bare Innom møter vi mange pårørende som har stått alene lenge. Mange sier det samme etterpå:

“Det hjalp bare å vite at noen andre også følger litt med.”

Og noen ganger er akkurat det nok til at skuldrene senker seg litt.